The End of Nuclear Energy, 2022
The End of Nuclear Energy er en utstilling og et kunstnerisk hovedprosjekt som undersøker kjernekraftens menneskelige, miljømessige og politiske konsekvenser – sett i sammenheng med kolonial historie, nykolonial ressursutvinning og krig. Utstillingen ble vist i november 2022 på galleriet after the butcher i Berlin, etter invitasjon fra kurator Miya Yoshida, og var et samarbeid mellom kunstneren og den tyske kunstneren Stephan Mörsch.
Utstillingen tok utgangspunkt i atomindustriens globale infrastruktur, der risiko og ødeleggelser i stor grad bæres av fattige og tidligere koloniserte områder. Mörschs arbeider, blant annet modeller som dokumenterer uranutvinning i Niger, dannet en konkret og materiell kontekst for flere av kunstnerens egne verk. Niger fremstår som et særlig tydelig eksempel på nykolonialt maktmisbruk, der livsfarlig gruvedrift forsyner europeisk energiproduksjon, mens lokalbefolkningen etterlates med helseskader, radioaktiv forurensning og ødelagte landskap.
Det tekstile verket Mausoleum ble laget i denne sammenhengen. Billedveven er et minneverk for ofrene etter kjernekraftens ulykker og langsomme katastrofer – de som sjelden navngis eller telles. Teppet er laget av materiale fra en gruve i Niger, og knytter sorg og minnets form direkte til utvinningens geografiske og politiske realitet. Mausoleum ble i 2024 vist på Den nordnorske kunstutstilling, der verket ble kåret til utstillingens beste bilde og mottok juryens pris under åpningen i Bodø – uventet for kunstneren selv.
Et annet verk fra samme tematikk er Fatalities, som tar for seg de dokumenterte dødstallene etter kjernekraftulykker. USA og Russland opererer med et samlet antall på 31 omkomne, mens Verdens helseorganisasjon anslår langt høyere tall – rundt 5000 – og da uten å kunne fange opp de langsiktige og indirekte effektene. Fatalities stiller spørsmål ved hvem sine liv som regnes, og hvem som forsvinner i statistikken. Verket ble vist på Galleri 2 sommeren 2024.
The End of Nuclear Energy er også uløselig knyttet til kunstnerens egen livshistorie. Etter Tsjernobyl-ulykken ble kunstneren selv rammet av skadevirkninger fra radioaktiv stråling, og tapet av et barn med medfødte skader preger arbeidet dypt og personlig. Dette har resultert i et langvarig kunstnerisk engasjement mot atomkraft, atomvåpen og det som oppfattes som en systematisk bagatellisering av menneskelig lidelse i energipolitiske debatter. Når atomkraft i dag igjen omtales som «grønn energi», fungerer prosjektet som et kritisk og motstridende korrektiv.
Tematikken om tap, vold og barns sårbarhet videreføres i verket Abandoned Toys, laget i august 2025, samtidig som Israel intensiverte bombingen av Gaza. I løpet av én helg mistet rundt hundre barn livet. De etterlatte lekene som utgjør verket, fungerer som stille vitnesbyrd om liv som er brutalt avbrutt, og knytter atomprosjektets logikk om akseptabel risiko til andre former for statlig og militær vold.
Til sammen danner disse verkene et kunstnerskap som insisterer på å se sammenhenger mellom energi, ideologi og vold; mellom kolonial historie og nåtidige kriser; og mellom det personlige og det politiske. The End of Nuclear Energy er ikke bare en enkelt utstilling, men et samlende nav i et langsiktig kunstnerisk arbeid som søker ansvar, minne og omsorg – i møte med en verden der konsekvensene ofte skyves ut av syne.
Utstillingen tok utgangspunkt i atomindustriens globale infrastruktur, der risiko og ødeleggelser i stor grad bæres av fattige og tidligere koloniserte områder. Mörschs arbeider, blant annet modeller som dokumenterer uranutvinning i Niger, dannet en konkret og materiell kontekst for flere av kunstnerens egne verk. Niger fremstår som et særlig tydelig eksempel på nykolonialt maktmisbruk, der livsfarlig gruvedrift forsyner europeisk energiproduksjon, mens lokalbefolkningen etterlates med helseskader, radioaktiv forurensning og ødelagte landskap.
Det tekstile verket Mausoleum ble laget i denne sammenhengen. Billedveven er et minneverk for ofrene etter kjernekraftens ulykker og langsomme katastrofer – de som sjelden navngis eller telles. Teppet er laget av materiale fra en gruve i Niger, og knytter sorg og minnets form direkte til utvinningens geografiske og politiske realitet. Mausoleum ble i 2024 vist på Den nordnorske kunstutstilling, der verket ble kåret til utstillingens beste bilde og mottok juryens pris under åpningen i Bodø – uventet for kunstneren selv.
Et annet verk fra samme tematikk er Fatalities, som tar for seg de dokumenterte dødstallene etter kjernekraftulykker. USA og Russland opererer med et samlet antall på 31 omkomne, mens Verdens helseorganisasjon anslår langt høyere tall – rundt 5000 – og da uten å kunne fange opp de langsiktige og indirekte effektene. Fatalities stiller spørsmål ved hvem sine liv som regnes, og hvem som forsvinner i statistikken. Verket ble vist på Galleri 2 sommeren 2024.
The End of Nuclear Energy er også uløselig knyttet til kunstnerens egen livshistorie. Etter Tsjernobyl-ulykken ble kunstneren selv rammet av skadevirkninger fra radioaktiv stråling, og tapet av et barn med medfødte skader preger arbeidet dypt og personlig. Dette har resultert i et langvarig kunstnerisk engasjement mot atomkraft, atomvåpen og det som oppfattes som en systematisk bagatellisering av menneskelig lidelse i energipolitiske debatter. Når atomkraft i dag igjen omtales som «grønn energi», fungerer prosjektet som et kritisk og motstridende korrektiv.
Tematikken om tap, vold og barns sårbarhet videreføres i verket Abandoned Toys, laget i august 2025, samtidig som Israel intensiverte bombingen av Gaza. I løpet av én helg mistet rundt hundre barn livet. De etterlatte lekene som utgjør verket, fungerer som stille vitnesbyrd om liv som er brutalt avbrutt, og knytter atomprosjektets logikk om akseptabel risiko til andre former for statlig og militær vold.
Til sammen danner disse verkene et kunstnerskap som insisterer på å se sammenhenger mellom energi, ideologi og vold; mellom kolonial historie og nåtidige kriser; og mellom det personlige og det politiske. The End of Nuclear Energy er ikke bare en enkelt utstilling, men et samlende nav i et langsiktig kunstnerisk arbeid som søker ansvar, minne og omsorg – i møte med en verden der konsekvensene ofte skyves ut av syne.
